Whiplash er og blir skadelig

Å oppleve Whiplash som trommeslager må du reflektere over virkemidler - både i ledelerstil, filmteknikk og trommeslagerens rolle i musikken.

Jeg gikk på Musikkhøyskolen sammen med en sanger. Etter en bilulykke med påkjørsel bakfra fikk hun Whiplash. Takket være dette måtte hun slite med migrene. Etter å ha sett denne filmen fikk jeg også migrene. Så irritert ble jeg. Jeg fikk flere faglig dilemmas, og filmen falt sammen på sentrale områder. Hvorfor?

En av studentene mine (13 stk. på Westerdals) foreslo at alle slagverkerne skulle gå og se å se filmen Whiplash sammen. Det ble ikke tid for meg til å henge med på en evt. felles kinokveld. Jeg tok på meg røverantrekket fra barndommen og lastet filmen ned. Hovedrolleinnehaveren er en håpefull trommeslager. Hans store mål er å avansere til plassen som førsteslager i det beste storbandet ved universitetet.

Er filmen inspirerende? Motiverende? Realistisk? ...og er det noe læring i filmens handling og fortellerkunst?

Etter å ha sett filmen lurer jeg på hva i alle dager vi skal lære. Hvordan kan jeg vinkle filmen slik at det blir noe læring av det? Hva tenker jeg? Hva kan studentene tenke? Hadde det vært nyttig å sett denne filmen sammen med dem? Hva ville da skjedd? Motivasjon? Refleksjon? Frustrasjon?

Lederstil
Filmen viser en orkesterleder som er fullstendig blottet for selvinntrykk på selvuttrykk, empati, følelseregister (mangfold i følelser). Han fremstilles med en svært endimensjonal oppfattelse av hva musikk og samspill er.

Hvordan? Jo - alt handler om tempo. Holde tempo. Hans tempo. Det er aldri snakk om frasering, dynamikk, lytting, balansering av klanger, soloprestasjoner, klang, valg av repertoar osv.

Det benyttes ensidig miltære ledermetoder. Straff og sjikane. Regelrett mobbing. Behavorisme på sitt absolutte verste.

Trommisens rolle
Vi ser en frustrert trommeslagere som stemmer skarptrommen ved å be pianisten spille en gitt tone. Det har jeg aldri opplevd før. Noen som gjør det? Del gjerne erfaringer!

Vi ser en trommeslagere som presser seg i alle muskler og slår seg til blods ved flere anledninger for å spille fortest mulig - ofte alene. Noen som gjør det? Del gjerne erfaringer!

En bandleder som i en av scenene skriker faster - Faster -FASTER til tre forskjellige trommeslagere som konkurrer om lederens gunst frem til kl 02:00 på natta. De skal spille hans tempo! Noen som gjør det? Del gjerne erfaringer!

Slagverkeren blir ekstremt endimensjonalt fremstilt i filmen og fordummes til en ting - tempo. Er det noen ledere som gjør det? Del gjerne erfaringer!

I et storband finner du ca 14 musikere. Av alle disse musikerene er det kun en av dem - trommeslageren - som i denne filmen har en annen trommis sittende ved sin side. Gjennom hele filmen dramatiseres det over at disse to utfordres og spille opp mot hverandre gjennom lederens psykopatiske utfall og beskjeder. Er det noen som gjør det? Del gjerne erfaringer!

Maktkultur
Kun sterke musikere klarer seg. De som står i mot alt. Uansett. Det kryr av slike filmer og nå har trommeslageren fått sin. På slutten av filmen skjer det som må skje. Det blir en maktkamp mellom en gammel hane og en ung kylling.

Hvor det ender skal jeg ikke avsløre, men helliger veien resultatet alltid? På ingen måte. Hovedrolle karakteren er inspirert av regissørens eget liv og han har sluttet som trommeslager.

Integritet og identitet
Kjernen i alle mennesker - slagverker eller ikke - handler om å kjenne sin identitet og verne om den. Om du ikke verdsetter den, og lar deg herse med, viser du lav grad av integritet. Da beskytter du deg ikke godt nok og blir såret. Stockholmsyndromet viser hvordan man som gissel blir glad i sin gisseltaker, men å gjøre dette om til et pedagogisk prinsipp er jeg heller tvilsom til!

Noe også filmen viser.

Men filmen viser dessverre også noe annet. Trommeslagerens rolle fremstilles som den dumme, enkle og umusikalske medlemmet i bandet. Sosialt fremstilles han uten venner i bandet. Det vises faktisk ikke noe sosialt samhold i bandet. De er fullstendig splittet av frykt.

Denne whiplash gir meg migrene
Med slike fortellergrep på film får jeg migrene! Jeg skjønner jo at man skal fortelle en engasjerende historie. Gripe seeren og skape et psykologisk klime som skaper klare fronter: læreren terroriserer - elev lar seg terrorisere - publikum får lyst til å gripe inn.

For at jeg skal bli kvitt min migrene må jeg finne frem medisinen.

Problemet blir ikke hva de viser, men alt de ikke viser. Det vet jeg dessverre alt for mye om. Det er derfor jeg får migrene. Årsaken er enkel: Dersom mine studenter skal lære noe som helst fra denne filmen må de reflektere over hva som er utelatt i filmen.

Medisinering mot migrene
Her kommer en medisinert dose refleksjon og fakta:

Kan denne filmen sees sammen med studenter? Ja - dersom det er rom for å observere noen viktige virkemiddel i filmen. Først og fremst fordi filmen er så usannsynlig endimensjonal blir det viktig å avsløre HVA man ikke viser. Så here we go:

• Hvilke musikalske virkemiddel er det slagverkeren i filmen øver på? Hva er det han måles på? Diskuter: Mangfold i øvingen, metodikk, kunnskap, oppsett, samøving, studieteknikk, slagteknikk osv.  
• Hvordan er samholdet blant musikerne i bandene vi ser? ...og hvorfor tror du det fremstilles slik i filmen? Diskuter: Sosial læring, aksept, toleranse, støtte, kultur, konkurranse, sosiale aktiviteter, mangfold osv.   
• Og hvordan fremstilles lederstiler i filmen? Hvilke virkemiddel brukes? Hvordan motiveres du av en leder? Diskuter en leders rolle og muligheter for å påvirke (bestemt, omsorgsfull, faglig sterk, streng, sint, kravstor, veiledende, raus, vag, direkte, sarkastisk, privat, offentlig osv.) 
• Egenmotivasjon er viktig. Hva skal til for å ha en sunn egenmotivasjon? Diskuter ulike rammebetingelser for å være motivert (ytre, indre, penger, omdømme, priser, mål, visjoner, ferdigheter osv.)  
• Hvordan fremstilles hjemmiljøet til trommeslageren? Legg spesielt merke til middags scenen hjemme etter ca 45 min. Diskuter holder ulike holdninger til yrkesgrupper i denne scenen! 
• Mobbing: Hvilken informasjon og teknikker bruker lederen i sin hersketekniske mobbing av hovedrolleinnehaveren? Hvordan avslører du hersketeknikk? Hva er hersketeknikk? Hvorfor faen leser du dette når du ikke en gang kan det? Det burde vel for helvete være en selvfølge din hælvetes bondeknøl dritt kukk! HOLD TEMPO! osv :-)  

Det er mye mer å si om filmen. Det er synd trommeslageren fremstilles i hovedrollen. Manus og handling har en grunnholdning som kommer fra steinalderen og viser at et band består av 13 musikere og en trommeslager...med mindre du reflekterer med studentene dine og får noe fornuftig ut av det.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre til å de dette intervjuet FØR dere ser filmen. Her intervjues regissør og mausforfatter Damien Chazelle om hans egne erfaringer fra møte med en leder som nettopp er slik som Fletscher i filmen.

Han snakker også om oppvekst i Frankrike, jobbmuligheter, lederstiler, ulike trommeslagere, musikksjangere osv. Han er åpenbart et stort talent med bakgrunn som trommis.

Etter dette kan man reflektere over hvilke virkemiddel han bruker i filmen for å skape drama. Da blir virkemidlene mer som fantasi og dramaturgiske grep. Grep som skal fange seeren. Utfordre seeren. Skape knytning til handlingen og dermed manipuleres på et psykologisk plan. 

Det viser at filmen ikke handler om tromming, men er er en psykologisk thriller som er godt iscenesatt og lagd...og uheldigvis har en trist trommeslager i hovedrollen. Det er masse å lære, men gud som du må jobbe med refleksjon for å få noe nyttig ut av det.

Han nevner blant annet at Buddy Rich (et viktig forbilde i filmen) hadde ekstremt humør. Buddy fikk på vist kreft. Han fortsatte å dra på turne og fikk legesjekk underveis. Det var etter disse sjekkene at han kom inn på turnebussen og kjeftet opp musikeren for sine prestasjoner og personlige egenskaper.

Tom Scott - jazzsaksofonist - skal visstnok være mannen som gjorde opptakene som du kan høre her. Mye inspirasjon for en ung filmregissør her:

  

Filmskaperen tenker trommer
Jeg fant et intervju med Damien hvor han blir spurt om sammenhengen mellom trommespill og filmskaping. Kanskje man kan lytte til filmen på en annen måte ved å ha lest dette?

AVC: "Whiplash has this really propulsive rhythm to it. Do you think the time you spent playing drums helped you think about rhythm in cinema?"
DC: "It’s certainly informed my love of editing. I love being in the editing room and playing with tempo and with the rhythm of shots. Even the writing of the script—I wanted the dialogue to feel really musical and percussive and rhythmic. So it’s definitely something that I’ve thought about. When someone is playing drums, they aren’t actually moving around a space, they’re just moving their arms and limbs. They’re stuck behind the drum set. So to film someone playing the drums and make it feel as kinetic as a car chase or a shootout or a battle scene was the challenge. It comes down to the tempo of the camera moves, the tempo of the cuts, the alternation between close and wide. I was just trying to think as musically as possible—to make a movie the way a musician would".

Kurert
Med slike spørsmål, dette faktagrunnlaget og en dose egenrefleksjon tror jeg det er mulig for mine studenter å bli gode musikere som ser et større bilde enn det Whiplash formidler. 

Jeg håper mine studenter - hver gang noen forteller at de har sett denne "fantastiske filmen" - kan stille noen gode spørsmål. Starte en samtale. og gjennom dialog vise både seg selv og de andre at trommeslagere er mye mer enn denne enfoldige endimensjonale karakteren.